Gjennom fokusgrupper (gruppesamtaler) og mobiletnografi skal vi få en større forståelse av hvordan plasten inngår i hverdagslivet vårt og hva den betyr for hvordan vi lever. Vi skal snakke med både «vanlige folk» og frontløpere. Sistnevnte er de som allerede har redusert sitt plastforbruk betydelig og gjør dette bevisst. De kan for eksempel være unge urbane kvinner, påvirkere, miljøaktivister eller besteforeldre med en annen måte å forholde seg til ressurser på. Verre er det kanskje å definere «vanlige folk» – vi må gjøre et utvalg – for vi kan ikke snakke med alle. Skal vi snakke med de som allerede ønsker å gjøre ending i forbruket, men ikke får det til – eller motsatsen – de som i utgangspunktet ikke er interesserte? Er det viktigst å snakke med de som er ansvarlige for innkjøp i husholdningene (ofte kvinnene)?

Disse spørsmålene jobber vi med nå som vi planlegger det sosiologiske feltarbeidet i prosjektet, som skal gjennomføres ved hjelp av metoden «En dag med plast», som vi testet på Kulturhuset. Metoden innebærer at deltakerne tar bilder av den plasten de møter i hverdagen sin, med fokus på plast knyttet til hygiene, fritid og barn. Det var mange nyttige innsikter som kom ut av den interne testingen vår. Særlig at det må gis en tydelig instruks om hva det skal tas bilder av – eventuelt hvor bildene skal tas. Oppgaven må også begrenses slik at den ikke blir for krevende tidsmessig. For eksempel kunne vi bedt ulike deltakere ta bilder av plastgjenstander i ulike situasjoner eller rom. Én gruppe deltakere kunne tatt bilde av alt de finner av plast på barnerommet, mens en annen kunne tatt bilder mens de var på trening, og en tredje av alt på badet. Slik kan vi også få sammenlignbare data fra ulike kategorier. Når deltakerne inviteres til fokusgrupper vil vi bruke bildene til å snakke om produktene og hva de betyr for dem i hverdagen. Så må vi også jobbe med en hensiktsmessig analyse av bildene som genereres – det blir et tidsbilde av plastens omfang i hverdagslivet som kan si oss mye om dens betydning. Samtidig kan det bli vanskelig å få tak i den mest «usynlige» plasten med denne metoden – nettopp fordi deltakerne ikke vil tenke på å fotografere noe som er usynlig for dem. Dermed må vi finne måter å kompensere for dette på.