Plast er mye nevnt i ulike debatter om miljøpolitikk – særlig knyttet til forsøpling og mikroplast. Den er også regulert gjennom forbud, påbud og retningslinjer knyttet til levetid, gjenvinning og innhold av kjemikalier. Fortsatt mener vi det er store blindsoner når det gjelder omfanget av plastprodukter, overproduksjon, og gjenvinningskapasitet. Plasten er svært tilstede i noen diskusjoner, mens den er fraværende i andre der den egentlig er relevant. Et eksempel er diskusjonen om gratis bind og tamponger i skolen i Norge. En undersøkelse gjort av Respons Analyse på oppdrag fra dagligvarekjeden Kiwi viser at «77 prosent av jenter under 25 år har opplevd ubehagelige situasjoner på grunn av manglende tilgang til bind og tamponger under mensen». Svaret i følge Kiwi og Unicef er gratis bind og tamponger til de unge. Miljøpartiet de Grønne har allerede fått igjennom gratis bind og tamponger i videregående skole i Nordland. Dette kunne vært en anledning til å problematisere disse engangsproduktene som inneholder plast og som bidrar til enorme mengder avfall, og inkludere alternative produkter. Likevel er flerbruksproduktet menskoppen, som den utviklet av prosjektpartner CleanCup, ikke en gang nevnt som alternativ.

I prosjektet skal vi undersøke hvordan plasten omtales i politiske diskusjoner, dokumenter og reguleringer, og hva dette betyr for plastforbruket. Hva er viktige drivere i utviklingen av en politikk for plastreduksjon? På Kulturhuset diskuterte vi blant annet skillet mellom et top-down og et bottom-up perspektiv – og at begge mekanismene kan være virksomme. På den ene siden har vi EU og Green Deal med et ambisiøst program som resulterer i en rekke direktiver som medlemslandene må følge. På den annen side er bottom-up initiativer viktige for å skape oppslutning og legitimitet til ulike former for nye reguleringer. Et eksempel er forbudet mot utvalgte engangsprodukter i plast, som kom som en reaksjon på det store søkelyset miljøorganisasjoner og media rettet mot plast i havet. I disse sammenhengene spiller ideelle organisasjoner en viktig rolle.

Vi diskuterte også om de eksisterende tiltakene knyttet til plast følger nærhetsprinsippet, eller om de primært ligger på et nasjonalt eller internasjonalt nivå. Svarene her er tvetydige, EU er åpenbart en driver, med en strøm av direktiver. Nasjonene strever med å følge opp, det gjelder også Norge. En oppgave er å se på hvordan Norge følger opp de vesentlige dimensjonene i European Green Deal på plast. En foreløpig analyse viser at Norge i EU sammenheng presterer sånn midt på treet.  Hva er årsaken? Norske kommuner har en plan for plast, men hvordan den følges opp varierer. Vi vil gjerne samarbeide med Naturvernforbundet og Miljødirektoratet om å lage kriterier for en analyse av plastpolitikken. Det kan i denne sammenheng være aktuelt å gjøre intervjuer med nøkkelinformanter i forvaltningen.

Et annet viktig politisk aspekt er spørsmålet om ansvarsfordeling. Vi vil undersøke hvordan forbrukere, politikere og bransjen oppfatter ansvaret for plastreduserende tiltak. I denne sammenheng kan det bli aktuelt å utforme en survey rettet mot forbrukere og politikere i samarbeid med SIFO-survey i 2022 over samme modell som tidligere er benyttet for bærekraft/klima. En mulig sammenligning med Storbritannia hadde vært interessant i samarbeid med vår partner David Evans fra Bristol University, om dette lar seg gjøre innenfor rammene av prosjektet.